EnglishGjennom tusen år var saltproduksjon en viktig næring for askerbøringer. Fra år 1300 til år 1700 var kyststripen Leangen – Hval – Syverstadholmen – Holmen et senter for saltproduksjon. Salt var en ettertraktet vare og betalingsmiddel. Skogeierne betalte sin skatt med salt og saltet ble gjerne byttet mot jern oppe i Hallingdal eller i Valdres. Saltveien er navnet på den leden de fulgte for å komme dit med saltet som går gjennom Vestmarka.
Salt ble laget ved innkoking av sjøvann i store jernkar. Kjelen måtte være stor og så flatbunnet som mulig, så vannet fordampet fortest mulig.
Dette krevde store mengder ved til brensel, men det hadde de jo masse av fra skogen.
Man hadde ulike metoder for å øke saltinnholdet i sjøvannet, ved å utnytte solen på sommeren og på vinteren ble sjøvann fryst og isen fjernet etter hvert. Salt blir skilt fra når saltvann fryser til is.
Saltvann er tyngre enn ferskvann, og særlig ved elvemunninger er dette tilfellet. Det ble brukt brukte uthulet furu- eller grunnstokker for å få opp mer saltholdig vann fra dypere lag. For at regn ikke skulle utvatne sjøvannet i løpet av prosessen, var det ofte bygget tak over saltkjelen, såkalt saltbuer. Man kjenner til 6 saltbuer langs Asker og Bærum kysten.