Gjennom tidene har Rødtangen vært et yndet sted for kunstmalere, og en av Norges tidligste bosettinger finner vi herfra.

Losene livnæret seg som fiskere og losfører. Før telefon og radiosamband ble vanlig, måtte losene på Rødtangen selv speide etter båter som skulle ha avløsning. En måte å gjøre dette på var å finne seg et gunstig utkikkspunkt der de så tidlig som mulig kunne oppdage båtene som skulle opp Drammensfjorden. Asbjørn med seilerlua lå alltid klar når losen kom i flott uniform for å bli kjørt ut til skipet. Losene klatret elegant opp tauleideren som ble sluppet ned fra skipet. Nå kunne han lede seilasen trygt gjennom den smale Svelvikstrømmen og videre inn til Drammen. 

Det kunne være mye tåke og tykk dis langs kysten . Klokketårnet – Rødtangens landemerke, er en tåkeklokke det ble ringt med når det var dårlig sikt i skipsledene – dette for å rettlede skip som seilte i trange farvann, slik reddet man både skip og menneskeliv fra forlis. I starten var det bare 4 skråbjelker i spenn som holdt den store klokka på 600 kilo. Da fyrhuset ble solgt til sommerbolig i 1897, ble det ordnet med rom i klokketårnet – seng, bord og ovn. Når klokka klang var drønnet ubeskrivelig og opphold her i lange perioder med dårlig vær kunne være ren tortur. Hvert opptrekk av klokka varte i 1t 45 min. I 1938 overtok elektrisk tåkelur og det ble innstallert en bryter i huset til Olea og Asbjørn som kunne slå av og på tåkeklokka. Den ble nedlagt på 1970-tallet og tårnet forfalt. Takket være iherdige sjeler ble tårnet gjenreist i 1996, dog uten selve klokka som ingen kjenner skjebnen til.

Tåkeklokken hadde også en viktig posisjon under andre verdenskrig da man hadde gjemt bort en ulovlig radio og gjorde klokken til en nyhetsentral.

Her kan du høre om los-livet i Rødtangen fra Olea, kona til den siste tåkevakten men også om livet langs fjorden til badegjestene og de lokale innbyggerne datidens klasseskiller.