De første offentlige bad for damer ble anlagt i 1840-årene. På slutten av 1800-tallet fant en ut at lys og sol hadde positiv effekt og spesielt unge kvinner begynte å sole seg. Det ble mer akseptert å vise kropp og fra 1900 tallet ble det bygget mange bad rundt Oslofjorden.

I mellomkrigstiden ble det fart i badelivet slik vi kjenner det i dag: – Sjøbading som «fribading», altså der begge kjønn badet sammen skjøt fart i 1930-årene.

Hvalstrand bad ble etablert 7. juni 1934 på en eiendom utskilt fra gården Hval. Gårdens eier Wilhelm Roede og skipsreder Rudolf Olsen gikk sammen om å etablere et moderne badeanlegg med stupetårn og rutsjebane og en elegant restaurant.

Hvalstrand bad og Ingierstrand bad var de to viktigste, offentlig tilgjengelige badene på hver sin side av Oslofjorden fra mellomkrigstiden og i de første tiårene av etterkrigstiden. Det var satt opp dampbåt fra Oslo sentrum som kjørte skytteltrafikk gjennom hele sommersesongen.

Eksisterende offentlige bad ble mest brukt av velstående personer, som tok seg et bad for renslighetens og helsens skyld, mens vanlig folk badet i friluft. Dette var en tid der rekreasjon og idrett ble sett på som noe som ga livet mening og Oslos innbyggere ville ut av byen og til flott natur på søken etter «det gode fritidsliv» som et resultat av at folk flest hadde begynt å få mer fritid.

Etter hvert ble stedet ulønnsomt, kjøpt av Asker Kommune og stod og forfalt til det ble fredet og restaurert i 1997. Nå drives Hvalstrand Bad som restaurant i sommerhalvåret.