De aller første arbeiderboligene som ble bygget, er i dag borte. Men i Skogveien på Tofte, en liten avstikker fra hovedveien ved fabrikkområdet, finner vi et særpreget område. Her ble ble “murgårda” bygget rundt 1910. Dette er en gate med lave murhus som kan ligne en engelsk landsbygate. Forklaringen er nok at arkitekten var utdannet i England og tok med seg impulser derfra. “Hønehuset” er et toetasjers bygg til venstre nederst i gata. Her bodde “luskejentene”, unge kvinner som jobbet på fabrikken. Jobben deres var å plukke urenheter av massearkene. Hønehuset var et populært sted for unge menn på frierferd, – derav navnet, det handler altså ikke om hønsehold. Mange av jentene fant kjærligheten og ble værende på Tofte resten av livet.

Leilighetene oppover i gata avspeiler en tid med stort klasseskille. Vanlige arbeidere fikk de minste leilighetene, formenn noe større, mens funksjonærer kunne boltre seg på over 100 kvadratmeter.

Det var et sterkt samhold og mye sosial kontakt mellom beboerne. Mannfolkene samlet seg gjerne på plassen utenfor utedoene, som var samlet på ett sted i gata. Der diskuterte de verdensproblemene og underholdt hverandre med gode historier. For kvinnene i gårdene kunne det være vanskelig å forsere denne flokken av mannfolk når de måtte på do.

I dag bor det fortsatt folk i alle boligene i det historiske strøket der fasadene stort sett er bevart. Men de slipper å kle på seg og gå ut for å gjøre sitt fornødne.

Arkitekten bak «Murgårda» tegnet også stedet første forsamlingslokale, som ble bygget i 1906. I dag kalles det «Gamle Folkets Hus» og ligger på høyden mot sjøen på nedsiden av fabrikkområdet. Dette er fortsatt i bruk til møtevirksomhet og som selskapslokaler.