Markedet var stort i Europa, spesielt i England. Der trengte også bryggeriene store mengder is for å kjøle ned de lyse øltypene de produserte.
Siden forholdene lå til rette med kalde vintre i Norge, ble dette et marked for bønder som eide dammer og tjern, blant annet her i Holtnesskogen. For eierne kunne fortjenesten bli bra – det ble sagt at is hadde høyere kilopris enn sukker i England.

Det var hardt arbeid. Når vannet hadde frosset til, måtte all snø skyfles vekk. Deretter skar arbeiderne blokker av isen med spesielle sager. Hver blokk målte 60 centimeter alle veier, og veide rundt 160 kilo. Isblokkene måtte så løftes over i en renne av treverk, og ble sendt ned til havna der de ble lastet på et ventende skip. Det ble gjerne brukt sagflis mellom blokkene for å sikre at de ikke smeltet under den lange transporten.

Det ble stilt sterke kvalitetskrav. Isen måtte være helt gjennomsiktig, og det var forbudt å spytte tobakk som kunne sette flekker på isen.

Det kunne lett skje arbeidsulykker under håndteringen av de tunge isblokkene. Den store ulykken her i Holtnesskogen skyldtes likevel noe annet, og skjedde etter at isproduksjonen var avsluttet. Det var tatt ut masse fra bunnen av dammen, som førte til dambrudd, og vannet fosset nedover med et brak som kunne høres til Holmestrand. Veien til Rødtangen ble ødelagt – og på bunnen av dammen fant man en mengde isskjærings redskaper men også spritkanner som var kastet her i forbudstiden.

Mens eierne av dammene hadde bra inntekter på eksporten, var arbeiderne dårlig betalt for jobben. De var stort sett lønnet på akkord, og fikk i 1890 rundt 2,5 øre per blokk de håndterte. Timelønnen kunne ofte ende på rundt 20 øre.

Markedet for norsk is ebbet etter hvert ut. Nye ismaskiner gjorde det mulig å produsere is uten naturlig vinterkulde, og ganske tidlig på 1900-tallet ble det mindre lønnsomt for eierne med isdrift.

De idylliske dammene med vannliljer og siv vi kan nyte synet av rundt i naturen var altså en gang arbeidsplasser for mange mennesker.