EnglishHøvik Verk var først et glassverk for produksjon av ølflasker, anlagt i 1855 av engelskmannen Thomas Graham Smyth. Det norskproduserte ølet kunne etter hvert måle seg med det importerte. Økt produksjon betød et stort behov for flasker og råvarene ble fraktet til fabrikken sjøveien. Virksomheten ble nedlagt etter et par år og solgt og utvidet med nye glasshytter flere ganger.
I 1871 startet glassproduksjonen opp igjen med lampeglass til parafinlamper, lampeverksted og glassvarer som drikkeglass, karafler, mugger og «lommelerker» ble laget med pressglass teknikk som gjorde prisene overkommelige. Produksjonen av elektriske lamper økte og Norgesglasset med skrulokk ble introdusert etter en idé fra amerikansk glassindustri. Dette revolusjonerte husmødrenes hermetisering og oppbevaring av mat.
Glassproduksjonen ble overført til Hadeland Glassverk og det ble laget tinngjenstander på verket.
Arbeiderne ved Verket hadde relativt gode arbeidsforhold og ingen var fattige. Frem til 1917 fikk arbeiderne fri bolig og brensel, en god boligstandard etter datidens mål med ett eller to rom og kjøkken. De hadde også egen skole, eget turnlokale, bibliotek og lesesal.
I 1910 fikk verket enda en ny glasshytte. Dette året var Høvik Glassverk Bærums nest største bedrift med mellom 200 og 300 ansatte. De ansatte og deres familier, ca. 800 mennesker, bodde stort sett inne på fabrikkområdet. Fagarbeidere kom fra Sverige, Tyskland og Østerrike, eller fra verkene på Hadeland og Biri.
Høvik verk var et nokså lukket samfunn frem til utbyggingen på Høvikområdet begynte for fullt på 1950- og 1960-tallet. Det var et selvforsynt samfunn med et kameratskap og samhold som var helt spesielt. Innenfor verket var det stor forskjell på arbeidere funksjonærer og ledelse. Dette gjenspeilte seg på badestranden, der arbeiderbarna og funksjonærbarna måtte holde seg til hver sin del. På Svartodden var funksjonærbarna alene om sin strand og sitt badehus.
Innflytterne som kom til Høvikområdet, var skeptiske til arbeidermiljøet. Arbeiderne drakk mye øl, ofte midt på formiddagen, og guttene på verket seilte på isflak om våren og badet nakne i sjøen. Barn fra Øvre Høvik og andre nabolag fikk ikke lov å sykle ned til "rampen på Høvik Verk". Etter hvert erfarte imidlertid både barn og voksne at det var et fredelig og godt miljø ved Verket, med lite slåssing og krangling, slik det var mer av ved andre industrisamfunn i Bærum.
Under andre verdenskrig (1940–1945) ble hele verksområdet beslaglagt av tyskerne, og all lampeproduksjon stoppet opp. Tyskerne brukte fabrikklokalene til sitt sentralverksted for bilmotorer. Siden ble det produsert arkivskap, primuser og kokeapparater. I 1972 ble fabrikken og området rundt solgt til Det Norske Veritas (DNV), lampeproduksjonen ble flyttet til Halden og kalt Høvik Lys, mens stålproduksjonen ble overført til Hensmoen ved Hønefoss.
Kilde: https://barumhistorie.no / Knut Erik Skarning