EnglishEngene dynamittfabrikk i Sætre ble anlagt i 1876 og drevet frem til 1976, etter at Lysaker Glyserinfabrikk ble ødelagt av en eksplosjon i 1874. Fabrikken ble første drevet av Nitroglycerin Compagniet, som var grunnlagt av Alfred Nobel. Senere ble det drevet av Dyno industrier. Her får du historien om en av Hurum’s hjørnesteinsbedrifter.
Fabrikken ble lagt til Sætre da Håøya fungerte som en naturlig skjerming som ville bidra til å redusere at en eksplosjon skulle spre seg og forårsake større skader. Det ble også bygget voller rundt fabrikken for å beskytte Sætre. I tillegg hadde Sætre flere andre fordeler som Tilgang på vannkraft, tilgang til sjøen for på skipe ut dynamitten og at den lå avsides fra de største tettstedene.
Fabrikken var en hjørnesteinsbedrift i Sætre; rundt to tredjedeler av befolkningen hadde sin inntekt derfra. Det ble bygd arbeiderboliger, forsamlingshus og skole og lokalsamfunnet vokste. Livet til arbeiderne på Engene dynamittfabrikk var tøft og risikofylt med fare for eksplosjoner og ulykker som det var flere av gjennom årene. Dynamittproduksjonen krevde nøyaktighet og presisjon. Arbeiderne hadde også risiko for forgiftning, helseproblemer på grunn av lange arbeidstimer og dårlig ventilerte arbeidsforhold som ga kroniske lidelser.
Hvordan dynamitt lages:
Den viktigste ingrediensen i dynamitt var nitroglyserin, en ekstremt eksplosiv væske. Nitroglyserin ble laget ved å blande glyserin med en sterk syreblanding, vanligvis salpetersyre og svovelsyre. Væske er svært ustabil og kan lett detonere ved støt, varme eller friksjon så arbeiderne måtte være forsiktige. Deretter måtte nitroglyserinen stabiliseres før det kunne brukes til å lage dynamitt. Dette ble gjort ved å blande med et porøst absorberende materiale, vanligvis kiselgur (et naturlig forekommende silikatmineral). Deretter ble dynamitten sent til «bakeriet» og blandet med andre stoffer til en tykkere masse som kunne formes til stenger eller annet ønsket form. Dynamitten ble vanligvis pakket inn i papp eller metalldeksel for å beskytte den under lagring og transport.
Etter at dynamitten var produsert, ble den nøye kontrollert ve å teste eksplosiviteten og stabiliteten, samt å sørge for at hver produksjonsbatch var ensartet.
På grunn av de farlige arbeidsforholdene, teknologiske utviklinger og endringer i markedet, ble det slutt på dynamittproduksjon i 1973 og produksjon av nitroglysering i 1976. Det ble produsert nitrocellulose frem til 1991, mens produksjon av dynamitt fortsatte ved anlegget på Gullhaug i Lier. Dynamittproduksjonen på Engene var et viktig bidrag til Norges industrielle utvikling, men også et symbol på de risikofylte arbeidsforholdene som preget tidens industri.