Isdrift var en stor og viktig næring langs Oslofjorden fra midten av 1800 og ca 100 år fremover. Forgjengeren til nåtidens elektriske kjøleskap var et skap kjølet ned med isblokker og markedet var stort i Europa, spesielt i England, hvor også bryggeriene trengte store mengder is for å kjøle ned ølen de produserte. Nærsnes var den viktigste eksporthavnen i daværende Røyken og det kunne ligge mange skip i bukta samtidig.
Seilskutene kom med ballast, ofte i form av runde flintknoller, og måtte kvitte seg med dette før lossing. Sjøbunnen og stranden nedenfor Bryggebakken er dekket av slik ballaststein.
Det var hardt arbeid hvor arbeiderne skar blokker av is med spesielle sager. Hver blokk veide rundt 160 kilo. Isblokkene måtte så løftes over i en renne av treverk, og ble sendt ned til havna. I de første årene ble isen skipet ut om vinteren uten mellomlagring, men etterspørselen var størst om sommeren og man begynte da å lagre isen i ishus og senere i store åpne isbinger/isstabler. Vi ser resten av fundamentet på en slik isbinge her. Denne var en stor stabel på nesten 2000 m2 som kunne romme 14-17.000 tonn is og isstablen gik helt opp til dagens hovedvei. Det var en provisorisk konstruksjon som skulle lagre isen fra vinteren til sommeren, og veggene kunne være 4-8 meter høye og ble holdt på plass med utvendige stokker for at isen ikke skulle rase ut.
Det var laget en renne og brygge ut i bukta så isen kunne bli lastet på et ventende skip. Det ble gjerne brukt sagflis mellom blokkene for å sikre at de ikke smeltet under den lange transporten.
Iseksporten bidro til velstand for bøndene som eide dammer og tjern og seilskute eierne langs kysten. Det var forbundet med stor risiko. Flere skip forliste på ferden da isen kunne smelte underveis og vekten kunne forskyve seg til siden og velte skuta.
English